Hei alle sammen! Idag tenkte jeg å gå litt dypere med dere. Jeg har i lang tid publisert poster både på Instagram og blogg som kan tolkes overfladiske (ikke at noen har påpekt det, men med tanke på dagens tema – velger jeg å kalle det overfladisk).

Helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg vært litt større enn de andre. Jeg har ikke vært farlig overvektig, men jeg har ikke hatt en normal vekt heller. Når jeg ser tilbake på denne tiden – husker jeg at kostholdet mitt var helt på tryne. Uansett hva jeg spiste, spiste jeg mye mer enn de andre og gjerne flere porsjoner. Humøret mitt var alltid på topp, fordi jeg følte jeg måtte veie opp for kroppen min. Folk skulle heller huske meg for den «glade jenta» enn den «feite jenta». Jeg vet det er forferdelig at jeg omtaler meg selv som «feit», men det var slik jeg følte det. Når jeg kom hjem, spiste jeg, gikk på rommet foran PCen min og satt der til det var leggetid. Slik var hverdagen min i 4-5 år. Jeg husker jeg følte meg ekkel og at jeg aldri kom til å få meg kjæreste og vellykket sosial fremtid. Jeg var psykisk utslitt. Vennene mine snakket med gutter hele tiden og hadde alltid nye historier som jeg (følte) kunne bare drømme om. Jeg følte også at ingen klær satt fint på meg, noe som dro selvtilliten min til bånd. En jente som alltid har vært over middels interessert i mote og klær; det er ikke særlig gøy å føle seg som en svær ku i hva enn du går i. Jeg husker mitt standard antrekk var RØD seilerjakke og beige baggy bukser med hårstrikker på beina<3. En annen ting jeg husker veldig godt er at jeg ble dratt rundt og jeg sto aldri opp for meg selv. Folk kunne kommentere stygge ting om meg, men jeg lot det alltid ligge. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noen autoritet til å si ifra, siden jeg var så «stygg og feit».

En dag våknet jeg opp og sa stopp. Jeg maktet ikke føle meg ekkel, mislykket og lite attraktiv lenger. Endringer handler om valg. Jeg meldte meg inn på SATS og sluttet å småspise. Dette var de to relativt små grepene jeg gjorde, og guess what? Det endte med at jeg gikk ned over 20 (!!!) kg. Humøret, energien og skoleresultatene økte drastisk. Tenk at litt trening kan endre så mye med en person? Jeg sier ikke at dette fungerer for alle, men det fungerte ihvertfall for meg, og jeg har et par venner som dette også har fungert for.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg syntes det er viktig å åpne seg og reflektere over sin egen fortid. Jeg valgte å dele min historie med dere fordi jeg tenkte at det kanskje kunne hjelpe noen der ute. Til dags dato er jeg ingen fitness dronning MEN jeg føler meg fantastisk og komfortabel i egen kropp. Jeg trener og spiser sunt, men kan absolutt skeie ut! Dette er overhode ikke farlig, og jeg syntes nesten det er sunnere å kunne skeie ut, enn å ikke kunne det. Alle er menneskelig og man kan ikke leve med for strenge regler. Jeg må kanskje jobbe med å stå mer opp for meg selv, men jeg har noen amazing friends som hjelper meg med dette!!

Håper dette kan være til hjelp for noen ihvertfall – jeg er på deres side!! Ha en fin dag videre peepz<3